søndag, november 30, 2008

Knuddlknaddlnato.

Jeg, eh.. Haha. Ja. Pinlig. Jeg traff virkelig ikke spikeren på hodet, for å si det sånn. Og i dag var jeg nesten like dårlig som på tirsdag. Eller vent.. Nei, ikke tirsdag. What? Hæh. Hvordan dag var det, da? Djiiz. Åååh. Haha. Det var jo på fredag, og da var det på tirsdag jeg var like dårlig som i dag. Nei, serri, var det tirsdag?! Vel, i alle fall var det lørdag og søndag. Og tirsdag. Ja, det var tirsdag! Satan, for en knøl.

søndag, november 23, 2008

Jul.


Det er snart jul. Advent. Jeg gleder meg sånn til jula i år. Det er kjemperart, for jeg har ikke gledet meg til jula på mange år. Jeg gleder meg ikke til pakkene og kakene og maten og alt det som jeg gledet meg til da jeg var liten, men jeg gleder meg til å pynte juletreet, stå opp på julaften og se i julestrømpen, til å treffe de i familien jeg ikke har truffet på ett år (sist jul) og til stearinlysene og ilden i ovnen og å se på at snøen daler ned og legger seg som et tykt lag over grenene på trærne. Og til lukten. Lukten av jul. Mandarin. Nellik. Og til julesangene. Og julekalenderen. Og de koselige tegneseriene på tv.
Jula i år skal bli minst tre ganger bedre enn jula i fjor. Og så skal ikke adventstiden gå til stressende julegavehandling, for den skal jeg gjøre meg ferdig med fort. Jeg er faaaktisk godt i gang! Og det er ikke verst, det. Jeg har troen på jula 08. Den vil utmerke seg! Det har jeg bestemt!
Men nå må jeg passe meg. Jeg må ikke ha for store forventninger. Det er litt farlig, for da blir man som oftest skuffet. Men jeg holder på håpet.

Dessuten har jeg nettopp besøkt 50-tallet, og her likte jeg meg godt! Jeg tror jeg blir her en stund til. :)

lørdag, november 08, 2008

Harmoni.

Jeg la pennen til side, dyttet brillene litt lengre ut på nesen, og flyttet blikket bort fra papiret. Det var så stemningsfullt, med en slags mystisk belysning i rommet. Det eneste lyset jeg hadde, var parafinlampen rett foran meg.
Jeg foldet hendene og kastet et raskt blikk ut gjennom vindusruten. Det så kaldt ut der ute. Disen hang over trærne og skygget utsikten lengre bak. Det var i grunn ganske vakkert å se på, og det stod på en måte i stil med belysningen her inne.
Det begynte å bli mørkt ute. Månen kom mer og mer fram bak grenene på trærne, langt der bake i det fjerne. Månen er alltid så kompakt, så fascinerende. Rund som en ball, men man kan likevel se den ujevne overflaten på den.
Jeg droppet synssansen, og lukket øynene. Fokuserte heller på det jeg kunne sanse uten å se. Det første var lukten. Hva kjente jeg? Det luktet advent, starten av desember. Jeg tror det er det jeg forbinder parafinlampen med, nettopp juleforberedningstiden.
Øynene mine var fortsatt lukket. Oppmerksomheten var nå rettet mot hørselen. Uten å anstrenge meg kunne jeg høre elva utenfor huset så klart og tydelig. Kombinasjonen mellom elva, disen rundt trærne, månen der ute, den mystiske stemningen og den søte parafinlampe-lukten gjorde det hele så komplett. Som et slags fullført pusslespill. Brikkene var ikke lengre individuelle og utgjorde ikke hver sin identitet, de fylte hverandre og gjorde hele bildet fullstendig. Jeg kunne føle de melankolske øynene mine på den apatiske kroppen. Det var på kanten til et paradoks.
Jeg sperret opp øynene, og i dèt øyelokkene gled oppover øyeeplet, så jeg at mørket hadde omringet huset. Før jeg fikk tenkt tanken, så jeg kråkene samle seg i skogen. Skrikene deres flerret luften, og det gav meg en urovekkende følelse i magen. Makan til kråkeskrik hadde jeg ikke hørt på lenge. Det var på grensen til ubehagelig, så jeg reiste meg opp for å lukke vinduet.
Det ble så stille. Jeg skjøv trestolen jeg hadde sittet på under bordet, og la meg godt til rette i sofaen. Jeg kjente roen spre seg i kroppen. Pusten min var tung, og jeg følte dens siste drag. Jeg hørte stillheten.
Den tilfredsstilte mine siste behov. Alt var i harmoni.

søndag, november 02, 2008

Into the wild.

"Some people feel like they don't deserve love. They walk away quietly into empty spaces, trying to close the gaps of the past."

"If we admit that human life can be ruled by reason, then all possibility of life is destroyed."

"The core of mans' spirit comes from new experiences."

"What if I were smiling and running into your arms? Would you see then what I see now?"

"The sea's only gifts are harsh blows, and occasionally the chance to feel strong. Now I don't know much about the sea, but I do know that that's the way it is here. And I also know how important it is in life not necessarily to be strong but to feel strong. To measure yourself at least once. To find yourself at least once in the most ancient of human conditions. Facing the blind death stone alone, with nothing to help you but your hands and your own head."


- I'm supertramp! ..and you're super apple!
You are the apple of my eye.