Da sa Almitra, snakk til oss om kjærlighet.

Og han løftet hodet og så på menneskene, og det falt en stillhet over dem. Og med høy stemme sa han:
Når kjærligheten gjør tegn til deg, så følg ham, selv om hans veier er vanskelige og bratte.
Og når vingene hans folder seg over deg, så trykk deg inntil ham, selv om sverdet han skjuler mellom fjærene, kan såre deg.
Og når han snakker til deg, så tro på ham, selv om hans stemme kan knuse dine drømmer slik nordenvinden legger haven øde.

For selv når kjærligheten kroner deg, vil han også korsfeste deg. Selv når han lar deg vokse, gjør han deg også mindre.
Selv når han stiger opp til dine høyder og kjærtegner dine sprinkleste grener som skjelver i solen, skal han også klatre ned til dine røtter og ruske i dem der de klynger seg til jorden.
Som kornaks samler han deg opp i seg selv.
Han tresker deg for å få deg naken.
Han sikter deg for å frigjøre deg fra ditt skall.
Han maler deg hvit.
Han elter deg myk;
Og så er du beredt for hans hellige ild, så du kan bli hellig brød under Guds hellige fest.

Alt dette skal kjærligheten gjøre med deg, så du lærer å kjenne ditt hjertes hemmeligheter og gjennom den lærdommen bli en del av Livets hjerte.

Men hvis du i din frykt bare søker kjærlighetens fred og kjærlighetens gleder, da er det bedre du skjuler din nakenhet og går ut av kjærlighetens dør, ut i den verden hvor årstidene ikke skifter, og hvor du skal le, men ikke all din latter, og hvor du skal gråte, men ikke alle dine tårer.

Kjærligheten gir ingenting annet enn seg selv og tar ingenting fra annet enn seg selv.
Kjærligheten eier ikke og kan heller ikke eies;
For kjærligheten er nok i seg selv.