Og prestinnen snakket igjen og sa: Snakk til oss om fornuft og lidenskap.

Og han svarte og sa:
Ofte er ditt sinn en slagmark hvor din fornuft og dømmekraft går til krig mot din lidenskap og din lyst.
Gjerne ville jeg være en fredsstifter i ditt sinn, så jeg kunne vende dissonansen og rivaliseringen mellom elementene i deg til et harmonisk samspill.
Men hvordan kan jeg klare det hvis du ikke selv er en fredsstifter, nei, en elsker av alle dine elementer?

Fornuften og lidenskapen er din sjøfarende sjels ror og seil.
Hvis roret eller seilet knekker, vil du hvirvles tilfeldig omkring eller også bli liggende stille midt på havet.
For den enerådende fornuft er en begrensende kraft, og den ukontrollerte lidenskap er en flamme som brenner seg selv til døde.

Derfor skal du la ditt sinn opphøye fornuften til lidenskapens høyder, så den kan synge;
Og la fornuften holde kontroll over lidenskapen, så den daglig kan gjenoppstå og som en fugl Phønix heve seg fra sin aske.

Best var det om du betrakte din dømmekraft og din lyst som to elskede gjester i ditt hus.
Jeg er sikker på at du ikke ville gjøre større ære på den ene gjesten enn på den andre; for den som behandler den ene mer likegyldig, mister begges kjærlighet og tillit.

Oppe i fjellene, når du sitter i den kjølige skyggen av de hvite poplene og deler fjerne markers og engers fred og alvor - la da ditt hjerte si i stillhet, "Gud hviler i fornuften."
Og når stormen kommer og den ville vinden ryster skogen, når lyn og torden beretter om himmelens majestet - la da ditt hjerte si med ærefrykt, "Gud rører seg i lidenskapen."
Og siden du er et pust i Guds luft og et blad i Guds skog, skulle også du hvile i fornuften og røre deg i lidenskapen.